Slaveri

Det er lett å bli betatt av det Singapore har å by på. Det er rent og ryddig i gatene. Dørene trenger ikke låses og bilene kan stå med nøklene i. Ingen stjeler dem. Det er trygt for damer å gå alene ute på byen i sene kveldstimer og kriminaliteten er nesten fraværende.

Det er neppe fordi innbyggerne er snillere enn andre. Det er få som tør. For de blir overvåket og det er strenge straffer. En taxisjåfør hadde tatt seg en røyk i bilen sin klokken tre om natta. Dette ble oppdaget, og mannen måtte møte på politistasjonen for å motta bot. Straffen for å tygge tyggegummi eller spytte snus er relativt høye bøter. Innføring av narkotika kan føre til livsvarig fengsel eller dødsstraff.

Offisielt er Singapore en republikk, men i praksis er det nærmest som en diktaturstat. Så lenge diktatoren er god, kan det være et meget effektivt styresett. 

Skyggesider
Men Singapore har noen skyggesider. De som er rike nok har en hjelper i huset. Gjerne en kvinne fra Fillipinene, og disse har dårlige kår. De fleste jobber lange dager, seks dager i uka, lite ferie og dårlig betalt. 

Det er kanskje de rike kineserne som behandler dem dårligst. Nærmest som slaver.

Det var Abraham Lincoln som en gang sa: – Når jeg hører en mann argumentere ivrig for fordelen med slaveriet, melder det seg en sterk trang i meg til å teste ut denne teorien på ham selv.